Noen synes det har blitt dyrt å fylle bensintanken i Norge etter at bensinprisene har steget i takt med høye oljepriser. I Nicaragua er bruttonasjonalinntekt per innbygger rundt 1500 kroner i måneden, og dyrere olje svir langt mer enn i Norge. Det finnes muligheter som kan gjøre Nicaragua mer uavhengig av dyr oljeimport.
Tekst og foto: Sigurd Jorde, i Nicaragua
– Vi vil ha strøm, sier innbyggerne i bydelen Nytt håp (Nueva esperanza) som for få år siden ble bygget i utkanten av småbyen Pueblo Nuevo i Nicaragua. Innbyggerne har flyttet inn fra den fattige landsbygda for å finne løsarbeid og inntekter i byen. De pastellfargede husene er bygd av kommunen for å hjelpe de fattigste i ett av Latin-Amerikas fattigste land.
Innbyggerne i Nueva Esperanza ("Nytt håp") har ikke råd til gode energiløsninger; noen få av husene har strøm takket være en tjuvkobling til en idrettstadion. Maten lages over åpen ild, men de eier ikke egen skog å hente ved fra.
Noen av husene har strukket en ledning fra baseballstadion like ved siden av for å gi strøm til hjemmene overfor.
– Den er ulovlig, gliser et par av innbyggerne.
– Vi tar lys fra baseballstadion, men det varer bare til de slår av lyset på stadium om kvelden.
I Nicaragua har de ikke gleden av lange lyse sommernetter; rundt klokka seks går sola ned og det blir stapp mørkt. Det blir mørkt inne også, bare 65 prosent av befolkningen har elektrisk strøm i hjemmet. I resten av Latin-Amerika har i gjennomsnitt 93 prosent av befolkningen strøm.
70 prosent av elektrisiteten i strømnettet kommer fra kraftverk drevet av råolje. I løpet av våren 2011 har de internasjonale prisene på råolje steget kraftig fra rundt 90 dollar fatet til opp mot 120 dollar. Årsakene til prisveksten – en serie opprør i Midtøsten – og høyere bensinpriser i Norge har blitt godt dekket, men konsekvensene for verdens fattige har kommet i skyggen.
Knapphet på olje?
Det allerede rike Norge må justere opp sine forventede oljeinntekter for 2011. De fleste fattige land må derimot forvente langt høyere kostnader. Det er grunn til å tro at de høye prisene på råolje er kommet for å bli. Høsten 2010 varslet Det internasjonale energibyrået (IEA) at verden passerte sitt høyeste produksjonsnivå allerede i 2006. Det kommende tiåret er det nødvendig med nye store oljefunn – langt større enn norske Skrugard – for at produksjonen skal holde tritt med økende etterspørsel.
«Tiden med billig olje er over», innrømmer IEAs sjeføkonomi Faith Birol. Han får følge av oljeselskapene. Oljeselskapene vil riktignok ikke gå med på at oljeproduksjonen vil falle kraftig (”peak oil”), men både Shell og vårt eget Statoil varsler at det vil koste å opprettholde oljeproduksjonen i årene som kommer. Det finnes fortsatt kull, ukonvensjonell olje (tung olje og oljesand) og gass som kan fylle veksten i forbruket – men disse kildene er i det store dyrere og mindre energieffektive alternativer. Konsekvensene er at vi må forberede oss på en framtid der dyr eller fallende oljeproduksjon vil presse opp prisen på energi høyere over hele verden.
Matlaging uten strøm
Innbyggerne i Nueva Esperanza har ikke familiebudsjett som tillater utgifter til strøm eller andre energikilder. De er stort sett løsarbeidere og uten faste jobber. Mange har bare inntekt to eller tre dager i uka, enten gjennom kommunale arbeidsprogram eller landarbeidere. Gjennomsnittlig bruttonasjonalinntekt per innbygger i Nicaragua ligger på fattige 1450 kroner i måneden.
– Vi ønsker oss solcelleanlegg, vi vil ha lys hjemme til å kunne lese eller jobbe på kvelden, sier den lille gruppa som viser oss rundt.
En annen utfordring er matlaging, noe av det mest energikrevende for husholdningene i de fleste utviklingsland.
– Vi bruker 2-3 timer på å finne ved til matlaging. Veden må vi hente fra et privat område hvor vi ikke får lov til å hente ved, og vi må passe oss og bare ta ved når han ikke er tilstede.
I et tradisjonelt nicaraguansk kjøkken lages maten over åpen ild, og kjøkkenet er ofte røykfyllt som hos denne familien utenfor Matagalpa. Flere millioner mennesker verden over rammes av lungesykdommer på grunn av dårlige kokeløsninger, ifølge WHO.
Tjuvhogst er ikke det eneste problemet med bruk av ved til matlaging. På verdensbasis er det ifølge FN 1,4 milliarder mennesker som ikke har strøm i hjemmet, og 2,7 milliarder som bruker naturlig biomasse (ved og lignende) til matlaging. Røyk fra åpen ild i hjemmet skaper store helseproblemer og leder til et høyt antall dødsfall fra lungeproblemer. Problemet er så stort at FN forventer 1,5 millioner dødsfall i året i 2030 hvis man ikke tar i bruk mer effektive ovner.
I tillegg bidrar ved til matlaging til avskoging og jorderosjon; når trær og busker hogges ned, forsvinner røttene som binder jorda og holder på vannet. Jorderosjon bidrar igjen til flom og jordskred, et vanlig problem i regntida i Mellom-Amerika.
En bærekraftig plan
Det er bred politisk enighet om alvoret i de globale klimaendringene – skapt av industrialderens avhengighet av fossil kull, olje og gass. Mellom-Amerika rammes jevnlig av orkaner og tropiske stormer, og kan forvente mer ekstremvær, inkludert tørke, i årene som kommer. En løsning på klimaproblemet må innebære kraftig reduksjon i forbruket av fossil energi. Klimaproblemet – i tillegg til knapphet på olje – betyr at Nicaragua må skape en utvikling hvor de ikke gjør seg like avhengige på kull og olje som europeiske eller nordamerikanske land har gjort. Er det mulig?
Myndighetene i Nicaragua har løst den umiddelbare energikrisen ved å bygge oljebaserte kraftverk og sikre seg billig olje fra president Hugo Chavez i Venezuela.
Men de har ikke gitt seg med det. Energidepartementet legger fram offensive planer for produksjon og distribusjon av strøm til landet. To mellomstore vannkraftverk er under bygging – de skal om få år erstatte oljekraftverkene. Regjeringen har inngått lisenser for flere nye energiprosjekter, som mindre vannkraftverk, vindmølleparker og kraft fra geotermisk varme. Nicaragua ligger i et aktivt vulkansk område, og potensialet for å hente energi fra jorda er stort.
Iván Cortés fra energidepartementet forventer at vannkraftverkene vil være ferdige og i drift innen 2017. Myndighetene forventer da at avhengigheten av olje til strømproduksjonen har sunket fra 95 prosent til 5 prosent.
Martha Ivania Salgado Gonzáles og Kelvin Abel Alfaro Casellón fikk et solcelleanlegg fra kommunen, og har nå strøm til en lyspære, tv, radio og mulighet for å lade telefonen.
Mangfold av energi
Myndighetenes strategier for å forsyne befolkningen i Nicaragua med miljøvennlig strøm er ambisiøs og helt nødvendig. Men det er viktig å vurdere om befolkningen faktisk har råd til strømregningen de nå vil få. For innbyggerne i Nueva Esperanza, kan alternative energiløsninger være mer bærekraftige.
Martha Ivania Salgado Gonzáles og Kelvin Abel Alfaro Casellón fikk et solcelleanlegg fra kommunen for åtte måneder siden i et prosjekt for fattige familier på landsbygda.
Det har blitt mørkt ute, men en sparepære lyser opp det ene kjøkken- og oppholdsrommet.
– Vi har tv og dvd, men strømmen er ikke sterk nok til å drive et strykejern.
– Vi har fått kurs i å vedlikeholde anlegget. Vi sjekker vann-nivået i batteriene hver måned, og må fylle på med destillert vann ca hver tredje måned.
– Livet vårt har endret seg mye. Vi kan se nyheter, trenger ikke kjøpe dyr parafin til belysning.
Solcelleprosjekter har vært populære i mange år. Lys og tilgang til enkle elektroniske apparater gir økt velferd, og med riktig opplæring kan det vedlikeholdes av familiene selv.
Bedriften Ecami i Managua har drevet kommersielt salg av solceller siden slutten av 1980-tallet. Daglig leder Luis Lacayo har erfart hvilke prosjekter som virker på landsbygda i Nicaragua: For det første er det viktig at familiene selv er med på å betale for solcelleanleggene, slik at de har et eierskapsforhold og gjennomfører nødvendig vedlikehold. De fleste familier, også blant de fattigste, har ifølge Lacayo råd til å betale halve summen for et anlegg bestående av et solcellepanel, et bilbatteri og et koblingspanel. Startkostnaden for et slikt anlegg koster ofte 400 dollar (rundt 2400 kroner). Ofte betaler familiene halvparten, mens et bistandsprosjekt, en bedrift eller kommunen betaler resten.
En annen erfaring er at prosjektene fungerer best når solcelleanleggene er en del av et organisert prosjekt: Familiene har lite egenkapital og må låne penger til startkostnadene. Nedbetalingen av anlegget fungerer best når man i fellesskap betaler ned investeringene. Lokalsamfunnet får felles opplæring i regnskapsføring og vedlikehold og kan hjelpe hverandre hvis noe går galt og må repareres eller byttes ut. Batteriene trenger jevnlig påfyll av destillert vann, og må byttes ut med noen års mellomrom.
ECAMI insisterer på å kjøpe inn solcelleanlegg av høy kvalitet. De har erfaring med at billige solcellepaneler går fort i stykker eller leverer dårlig, og dermed undergraver tilliten til solceller. ECAMI merker også at flere år med daglige strømbrudd og stigende strømpriser, har begynt å gjøre solceller populært i byene. Ett av produktene de nå har begynt å selge er et kjøleskap som krever så lite strøm at de kan drives med solceller.
Solcelleprosjekter er jevnt over et godt tiltak som gir folk et bedre liv. Men solceller og batterier har begrenset med kapasitet og kan derfor ikke drive alt man ønsker seg. En komfyr, varmeovn, strykejern og flere elektriske apparater er for strømkrevende til at de kan drives på solceller og bilbatteri. Ofte kan solceller være et første skritt, men når en familie har råd vil de trolig foretrekk strøm fra nettet.
En ku og et gasskraftverk
Bak kjøkkenet til Maribelis Romero har en lukket plastsekk reist seg mot det lille stråtaket over. Det lille biogass-anlegget ser ut som en ballong som vokser opp av bakken. En plastslange er koblet til toppen av ballongen. Den går via en sikkerhetsventil (en plastflaske med vann) og en stoppekran inn til et gassbluss på Maribelis kjøkken. Matlaging krever mer energi enn man får fra et lite solcelleanlegg, men ikke mer enn det man kan få av avføring fra kua eller grisen. Eventuelt fra familiens utedo, hvis man overvinner kulturell sensibilitet .
Maribelis Romero har fått et lite biogass-anlegg som gir henne gass til noen timers matlaging. Møkk fra ei ku eller en gris blandes med vann og dyttes inn i anlegget en gang om dagen.
En gang om dagen blander Maribelis Romero kumøkk med vann, lar det stå en time, og dytter det så inn en «biodigestor» som innretningen heter. Denne typen består av en pølse laget av plast, ca 1 meter diameter og 3 meter lang, festet i en støpt og litt skrå grop. I hver ende er det en vannlås, hvor man i den øverste fyller på fersk møkk, og i den nederste tapper ut restene som nå har blitt en sterk gjødsel som kan brukes på åkeren eller i kjøkkenhagen. Møkk fra en ku gir nok gass til 3 timer med matlaging om morgenen og 3 timer om kvelden, ifølge Maribelis.
Den store fordelen med biogass er at man kan lage mat uten å måtte bruke tid og krefter på å hente ved i skogen. Det gir også mindre skadelig røyk i hjemmet og mindre avskoging. En biodigestor er ikke i utgangspunktet skapt for å løse klimakrisen, men er en god investering likevel. Avføring fra husdyr avgir den kraftige klimagassen metan. Når metangassen brennes under matlaging, omdannes den til mindre skadelig karbondioksid. Slike biogass-innretninger bidrar til mindre avskoging – som er bra for klimaet – og samtidig mindre av de lokale problemene med flom og jorderosjon.
En studie fra Nicaragua konkluderer med at der anleggene virker bra fører de til en reduksjon i vedforbruket på 50 prosent. Det er også et stort potensial for å bygge flere. Samtidig er det mange av anleggene som ikke virker, særlig fordi folk ikke vet hvordan de skal repareres eller de ikke har materiale til å reparere med. Bondekooperativet Fecodesa som har laget Maribelis Romeros biodigestor har liknende erfaring etter å ha bygd et hundretalls biogass-anlegg landsbygda i Nicaragua. Den enkle konstruksjonen er ment å gjøre installasjon billig og enkel, men gjør systemet sårbart for skader, som rifter fra fallende greiner eller vanlige jordskjelv som rister i stykker det tette systemet. Fecodesa har nå utviklet en ny og mer robust modell, og håper den vil fungere bedre.
En annen utfordring er å få familiene til å være villige til å bruke en gass i stedet for ved. Mange mener gassen lukter på tross av at den er ren og luktfri. Andre mener man bør fyre med ved for å gi maten god smak. En biodigestor krever dessuten jevn og daglig tilførsel av møkk, selv om familiene ikke nødvendigvis har husdyr kontinuerlig.
Likevel, en kombinasjon av solceller og biogass dekker mange av de viktigste behovene til hushold på landsbygda, og bidrar til å gjøre familiene mer selvforsynte på energi. Det letter presset på det nasjonale strømnettet, og er en god backup under strømbrudd eller når familien ikke har råd til strømregningen.
I et større perspektiv er det interessant å se hvordan hushold på landsbygda lettere kan gjøre seg uavhengige av fossil energi enn byene. Tradisjonell biomasse som ved eller gjødsel fra husdyr dekker de enkleste energibehovene, og ny, billig teknologi kommer langt i å øke velstanden. Transport – en annen stor utfordring – har tradisjonelt vært trekkdyr, hvor fôret kan dyrkes av familien selv. Med målrettet innsats kan man skape velferd på landsbygda uten å måtte gjøre samfunnet like avhengig av olje som byen. Solceller og biogass, sammen med de tradisjonelle trekkdyr, vind- og vannmøller er en god begynnelse, og metoder som fortjener satsing i stor skala.
Blue Energy er en organisasjon i Bluefields på Atlanterhavskysten. De har spesialisert seg på å lage enkle men solide vindmøller som driver et lite strømnett i avsidesliggende landsbyer. Vindmøllene er så små at de kan senkes manuelt av ti personer når det varsles orkan
Vind på mølla
Atlanterhavskysten av Nicaragua er nærmest en annen verden sammenliknet med Stillehavskysten, kulturelt, økonomisk og når det gjelder infrastruktur. Utenfor de to største byene på kysten har et fåtall av landsbyene veiforbindelse eller strømnett og båt er et vanlig framkomstiddel. I flere småbyer og landsbyer har man begynt å utvikle sine egne strømkilder heller enn å vente på at det nasjonale nettet skal rekke fram.
I flere av de mest avsidesliggende landsbyene på Atlanterhavskysten rager det nå en liten vindmølle over landsbyen. Med base i byen Bluefields produserer organisasjonen Blue Energy sine egne vindmøller. Målet er at vindmøllene skal lages på eget verksted og av materialer man får tak i lokalt, gjerne materialer som er vanlige for bilverksteder eller konstruksjonsbransjen: Vindmøllevingene er laget av tre, akslingen er hjemmesveiset, kobberviklingene som skal produsere strøm lages på verkstedet, og bare selve magnetene må spesialbestilles fra Kina. Bærekonstruksjonen er laget av relativt enkle jernrør, festet med solide wire.
For Blue Energy er det nettopp det enkle og hjemmelagde som er poenget med møllene, det gjør hele prosessen enklere og bærekraftig – og man slipper å bringe inn ekstern hjelp eller vente på import hvis noe går i stykker. Atlanterhavskysten rammes ofte av orkaner, og hele vindmølla kan heises ned og legges flatt av ti mann på en halvtime, hvis man får varsel om storm eller orkan.
Men er dette effektiv? De første 10 vindmøllene har gitt en effekt på 1 kw, men nå har de laget prototype på en mølle med lengre rotorblader som vil gi litt mer. Utfordringen med vindmøller er at de bare gir strøm når det blåser. I landsbyene kobles derfor vindmøllene opp til et lite nettverk med et solcelleanlegg og rundt 6-12 batterier. Når det er vind er det ofte overskyet, mens når det er vindstille er det ofte sol. Batteriene leverer når verken solceller eller vindmølle gir strøm. Dette holder et lite, lokalt strømnett ved like.
Blue Energy vektlegger forstudier og organisering hvis man skal lykkes. Organisasjonen bruker mye tid på å studere værforhold, økonomi, organisering og kunnskapsnivå i landsbyene før de bringer inn en vindmølle. De regner med at de bruker rundt 60.000 kroner for hver landsby. En viktig del av utgiftene går til forstudier av vindforhold, til opplæring og hjelp til organisering. Ettersom landsbyene kan ligge flere timer med båt fra Bluefields, må landsbyene kunne drifte og vedlikeholde anleggene i stor grad selv. Vindmøllene og solcelleanleggene er kollektive prosjekter, og landsbyene må organisere seg for å kunne holde de i drift og vedlikehold.
Det første som kobles til det lille, lokale strømnettet er skolen, forsamlingshuset og klinikken. Skolen får lys og mulighet for strøm til datamaskiner. Klinikken får strøm til kjøleskap som er svært viktig for å holde medisiner og særlig vaksiner kalde. Det lille strømnettet kan utvides ved å koble til private hjem som har egne solcelleanlegg.
På sikt vil det være mulig å koble slike lokale strømnett sammen med det nasjonale nettet. Potensielt kan landsbyen da selge overskuddsstrøm til staten, mens de kjøper strøm tilbake ved behov. Det foregår mye spennende utvikling av såkalte ”smarte nettverk” (smart grid), som kan bidra til å effektivisere bruk og produksjon av strøm, noe som på sikt kan bidra til å overvinne svakheter ved væravhengige strømkilder som vind og sol.
Muligheter og utfordringer
Hvis man ser utviklingen to tiår fram i tid, og det bør være tidshorisonten for FN og våre statsledere, er klimaendringene og knapphet på olje en kombinert utfordring som bør få høyeste prioritet. Hver for seg kan problemene virke lammende, men de har en viktig fellesnevner; vår avhengighet av fossil energi. Nicaragua og andre fattige land har ikke råd til, og bør heller ikke basere sin utvikling og økonomi på et høyt forbruk av fossile og kortvarige ressurser.
Det er mange svakheter og utfordringer med dagens alternative energiformer, særlig transportsektoren er sårbar. Løsningen ligger i energieffektivisering, et fokus på bærekraft og et mangfold av løsninger i samspill. Dette er ikke bare for miljøet. På sikt er det også økonomisk fornuftig, ikke minst vil fattige ha glede av å bygge ut egne energiløsninger og frigjøre seg fra høye bensinpriser og strømregninger.
| Besøket i Nicaragua var en del av prosjektet «Verden trenger ikke olje fra Lofoten», et samarbeid mellom Utviklingsfondet og Framtiden i våre hender, finansiert av Norad. |
Legg igjen en kommentar