7 milliarder mette mennesker?

 

To gjetere fra landsbyen Kolla Tembien beskytter seg fra den skarpe sola i Tigray, nord i Etiopia. Jentene har samlet geitene rundt et stort vannreservoar bygget av landsbyen i fellesskap for å sikre vann til avlinger og husdyr i tørre perioder. Foto: Sigurd Jorde, Utviklingsfondet

Har vi nok mat? 2011 vil være året da verdens framtidige matforsyning vil bli diskutert i alle kanaler.

Tekst: Sigurd Jorde, Utviklingsfondet

Det finnes minst en god grunn til at akkurat verdens matproduksjon vil stå høyt på dagsorden i 2011. Til høsten vil verdens innbygger nummer 7 milliarder bli født. Den nye lille tulla eller pjokken vil vekke stor beundring hos sine stolte foreldre. Men helt uten å vite det vil den nye verdensborgeren skape noen bekymrede rynker i pannen til verdens ledere. Har vi nok mat til alle, også i framtiden? Etter en liten omvei, skal vi forsøke å svare på det.

En ny krise i emning

I løpet av høsten 2010 begynte råvareprisene for korn å stige på nytt, bare to-tre år etter forrige internasjonale matkrise. Utviklingen har fortsatt inn i 2011, og flere medier har begynt å bruke uttrykket ”ny matkrise”, ofte med spørsmålstegn bak. I 2009 passerte antallet som lever med sult 1 milliard, før en tilbakegang til 925 millioner i 2010, begge tall ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO). Betyr den nye prisveksten at tallet igjen passerer 1 milliard i år?

På slutten av 2010 lå de internasjonale matprisene tett opp til rekordnivået i juni 2008. FAOs prisindeks for desember 2010 ligger litt høyere enn for 2008, mens de rene kornprisene ligger litt under. Prisen på matvarer har økt gjennom hele 2010, men matlagrene er likevel større enn i kriseårene 2008-2009. – Den skarpe veksten er et prissjokk, men vi er ikke i en global krise. Det vil si at de globale matlagrene ikke er tomme, sier Abdolreza Abbassian i FAO til Irin news om dagens situasjon.

En gutt fra Guinea-Bissau smiler fornøyd etter å ha fått mat fra FNs matvareprogram. Den største utfordringen i framtidens matforsyning er ikke nødhjelp til de som sulter, men at de selv skal ha en robust matforsyning og slippe hjelp utenfra.Foto: Irin news/FN

En grunnleggende krise

Selv om FN nøler med å bruke ordet ”krise” vil de høye prisene likevel få stor betydning for økonomien til verdens fattige, hvor matutgiftene utgjør en stor del av familiens budsjett. De høye matprisene førte til matopprør i Mosambik allerede i september, og matpriser har vært nevnt som en av mange årsaker til opprøret i Tunisia. Vi bør holde øynene åpne for nye matopprør i 2011 hvis utviklingen fortsetter i samme retning.

Medienes bruk av ordet ”krise” er interessant i seg selv. Prishopp på matprisene fører nye millioner over kanten til ren sult. Krisebegrepet brukes når prishoppene inntreffer, men i utgangspunktet lever nesten 1 milliard mennesker med sult. Dette er en alvorlig krise i seg selv, selv om det er en stabil, langvarig og dyster tilstand.

Bekjempelse av sult har gjentatte ganger blitt satt høyt på dagsorden av verdens ledere og av FN, blant annet gjennom FNs tusenårsmål. I flere tiår gikk det da også riktig vei.

Det faktiske antallet mennesker som sulter sank jevnt fra 1960-tallet til midt på 1990-tallet. Deretter har det begynt å stige, med et dystert hopp i 2009. Andelen som sulter sett i forhold til hele verdens folketall har riktignok sunket i den samme perioden. Denne trenden er likevel omdiskutert, ettersom den i hovedsak skyldes den økonomiske veksten i Kina. Trekkes Kina ut av regnestykket, ser totalbildet ikke så lyst ut.

Årsakene til veksten av antallet som sulter er mange. Den kanskje viktigste årsaken er at det ikke foregår noen reell økonomisk og politisk satsing på matproduksjon, på bøndene, på landsbygda, på de som sulter. Vi skal heller ikke glemme strukturtilpasningspolitikken på 1980- og 90-tallet som har tatt knekken på mye lokal matproduksjon i fattige land. Selv om matkrisa ikke kan løses ved hjelp av nødhjelp eller bistand alene, er det interessant å se at andelen av bistanden som går til jordbruksprosjekter har sunket fra over 20 prosent på 1980-tallet til 3 prosent i dag, ifølge OECDs tall.

Verdens befolkning 1800-2100, basert på FNs anslag fra 2004 og US Census Bureau historiske estimater

Befolkningsvekst

Her har vi ikke nevnt befolkningsveksten som en årsak til mer sult. I 1974 var vi 4 milliarder mennesker på jorda, i 2011 runder vi 7 milliarder. Fra midten av 1960-tallet og til i dag har faktisk matproduksjonen økt mer enn folketallet, hvis vi regner antall kalorier per innbygger. Veksten har vært på 18,6 prosent, og lå i 2007 på 2796 kcal per innbygger per dag, ifølge WHO og FAO.

Det dekker matbehovet til en for en gjennomsnittlig mann, som ofte trenger litt mer mat enn en gjennomsnittlig kvinne eller et barn. Vi har med andre ord nok mat til alle som lever på jorda i dag.

Vi står med andre ord overfor to utfordringer: Hvordan vi skal fordele maten vi produserer i dag, slik at alle kan spise seg mette. Og deretter hvordan vi skal fø en økende befolkning. Verdens befolkning passerer 7 milliarder i år, vi blir 8 milliarder rundt 2025 og 9 milliarder rundt 2050. Hvis vi starter med den første utfordringen, så er fordeling et viktig stikkord. Det er altså nok mat tilgjengelig, men maten metter ikke de sultne.

En mulighet er å endre kosthold. Tallene over skjuler hva maten blir brukt til. Mye av kornproduksjonen blir ”borte” på veien når den går til dyrefor i kjøttproduksjonen. Jordkloden kan fø 2,5 milliarder mennesker, hvis alle har samme kosthold og forbruk som en gjennomsnittlig nordamerikaner. Til sammenlikning er det plass til 10 milliarder hvis et gjennomsnittlig indisk kosthold legger standarden. Eksemplet kommer fra Lester Brown som grunnla Earth Policy Institute og gir ut den leseverdige bokserien ”Plan B” om klodens tilstand. Årsaken er kjøttforbruket, hvor man i USA spiser 120 kg kjøtt per innbygger per år, mens man i India spiser 5 kg ifølge FAOSTAT.

Et annet tankekors er maten som kastes eller blir ødelagt: Mens maten i de rike landene kastes fordi vi har for mye eller maten er for billig, går mye av maten i fattige land til spille fordi man ikke har gode lagringsmuligheter. Ifølge FAO, kan så mye som 15-50 prosent av maten etter innhøsting i utviklingsland gå tapt på grunn av mangel på gode lagre, frysemuligheter, lang avstand til marked etc.

Mye av jordbruket i Afrika får bare vann når det regner. Enkle teknikker for oppsamling av vann, utvelgelse av såfrø, utvidelse av korntyper og pløyningsmetoder kan øke avlingene til småbønder kraftig. Bildet er fra Ab’ala i nordlige Afar i Etiopia. Foto: Sigurd Jorde, Utviklingsfondet

Det er bøndene som sulter

Det overrasker mange at flertallet av de som sulter selv er matprodusenter. Rundt halvparten av de som lever med sult er bønder med små og ofte karrige åkerlapper, ifølge FN (WFP/FAO). Videre er rundt 20 prosent landløse, mange av dem sesong-arbeidere i landbruket uten tilgang på egen jord, og omtrent 10 prosent lever av fisk, husdyr eller skogbruk. Det betyr at bare 20-25 prosent av de som sulter lever i byen. Mangel på mat og ressurser på landsbygda bidrar også til å drive folk inn til byene.

Denne skjevfordelingen av hvem som sulter er interessant på flere måter. I bakgrunnen ligger et skjevt økonomisk forhold mellom by og landsbygd, og en ubalanse mellom store og små matprodusenter i landbruket. De små matprodusentene i verden har ikke makt til å sikre nok inntekter, innsatsvarer eller jordbruksland til å holde familien med nok mat.

Samtidig betyr det at sultproblemet ikke er uoverkommelig. En kraftig satsing på utvikling av småskalalandbruket kan gjøre underverker. Småprodusenter kan være svært produktive og med enkle midler kan de øke avlingene dramatisk. Opplæring i jordbruksteknikker, bedre vanning, gjødsel (organisk eller kunstig), og forbedrede frø kan sammen bidra til å øke avlingene kraftig. Kooperativorganisering, frøbanker, tilgang til lokale og nasjonale markeder for salg av jordbruksvarer og hjelp til transport kan bedre inntektsmulighetene på landsbygda. Potensielt kan en satsing på småprodusentene både bidra til å heve dem selv ut av fattigdom og sult, og samtidig levere et overskudd til de voksende byene i verden. En rekke studier viser at såkalte agroøkologiske jordbruksteknikker kan mer enn doble avlingene for småbønder i Asia og Afrika. Eksempler på dette kan leses om i “A Viable Food Future” av FAOSTAT.

De to nevnte utfordringene med nok mat til dagens befolkning – og mer mat til å dekke befolkningsveksten er dermed mulige å løse. En reell satsing på landbruk vil bidra til å mette de som i dag er sultne – ettersom flertallet faktisk bor på landsbygda. Det finnes samtidig et stort potensial for at småbøndene i fattige land kan øke avlingene betraktlig, og dermed forsyne både sultne i byene og våre nye medborgere i årene som kommer.

Når vi ønsker verdensborger nummer 7 milliarder velkommen, så er det med et håp om at hun eller han skal kunne spise seg mett. Det er dessverre langt fra mulighetene beskrevet over til en framtid der det faktisk er mulig for alle å spise seg mette. For å klare dette er det derfor nødvendig både med en reell økonomisk og politisk satsing på landsbygda, særlig i fattige land. Vi må heller ikke glemme å se på behovet for bedre fordeling av verdens ressurser, slik at en slik satsing blir mulig.

Matproduksjonen har alltid vært avhengig av vær og klima, og vissheten om at det du sår får nok regn til å bli en god avling. Den mest alvorlige trusselen fra globale klimaendringer er at regnmønstrene blir ustabile. Disse kvinnene i India har opplevd en svært kraftig regntid og mistet avlingen på grunn av flom. Foto: Irin news/FN

Utfordringer i kø

Hvis du er av det mer skeptiske slaget, synes du kanskje teksten over har vært i overkant positiv i forhold til framtidens matforsyning. Vi skal ikke legge skjul på at verdens matproduksjon står overfor store utfordringer i tiårene som kommer:  

Klimaendringer: Forskerne har vært relativt klare i sine konklusjoner om at verden vil oppleve globale klimaendringer. De er langt mindre sikre når det gjelder hvordan konsekvensene vil utarte seg. Ettersom klimaendringer i realiteten dreier seg om endringer i værmønstre, som nedbør, fuktighet, temperaturer og årstider, kan effektene for landbruket bli store. De vage antydningene peker på en avlingsøkning i deler av verden – inkludert Norge – og en nedgang i blant annet Afrika. Konsekvensene kan bli enda større i verdens to mest folkerike land. India og Kina, med til sammen over 2 milliarder innbyggere, er avhengige av vann fra elver med opprinnelse i isbreene i Himalaya. Smelter isbreene, vil elvene som nå renner hele året kunne tørke ut i perioder.

Erosjon: Ekstensivt jordbruk og avskoging bidrar til kraftig jordtap i mange land. Når matjord blir dyrket for hardt, mister den evnen til å bære avlinger. Den utarmede jorda – uten avlinger og røtter – kan blåse bort med vinden eller vaskes vekk med regnet. Enorme landområder går tapt hvert år på grunn av erosjon.

Synkende grunnvann: Mange land bruker grunnvann til avlingene sine. Hvis det brukes mer grunnvann enn det siver nytt regnvann ned i bakken, vil grunnvannet synke. Dette skjer allerede i viktige jordbruksland som USA, Kina og India. I deler av India synker grunnvannet med flere meter i året, og landsbybrønnene tørker ut. I Saudi-Arabia har grunnvannet sunket så langt at de har måttet bore ned til 1000 meter under bakken for å finne vann.

Presset på matjorda: Matjord er en dyrebar ressurs. Satsingen på biodrivstoff skaper i realiteten en konkurranse om maten mellom menneske og bil – en konkurranse som kan øke etter hvert som oljen tar slutt. Det foregår også en stor investeringsbølge og oppkjøp av matjord i fattige land for å forsyne folk og biler i rike land med mat, en trend også kjent som land grab.

Sorghum selges på markedet i Ab’ala, en kornsort opprinnelig fra Etiopia. Mennesket har i mange tusen år dyrket fram et stort utvalg av plantearter, og mangfoldet er vår viktigste sikkerhet mot framtidige endringer i dyrkningsforhold. Foto: Utviklingsfondet

Kan GMO løse matkrisa?

I debatten om framtidens matproduksjon blir det ofte fremmet forslag om å åpne for mer bruk av genmodifiserte planter (GMO ) som en løsning på matkrisa. Genmodifiserte planter, særlig mais og soya, er mye brukt i USA , mens det er stor motstand mot GMO i Europa. For tilhengerne av GMO er det nærmest uetisk å ikke ta i bruk ny teknologi for å øke produksjonen. Men er det egentlig etikk det dreier seg om, og vil GMO faktisk gi større avlinger?

Bell Batta Torheim, programkoordinator i Utviklingsfondet er svært avvisende til GMO som løsningen på framtidens matproduksjon.

– GMO-jordbruket gir ikke nødvendigvis større avlinger til mat. Det siste tiårets erfaringer viser at teknologien først og fremst gjør det enklere å drive storskala eksportbasert produksjon av fôr og bomull. Det gir ikke akkurat vekst i matproduksjonen, sier Torheim. – Vi er ikke imot genmodifisering fordi det er «uetisk tukling med Guds natur», men fordi det forsterker negative følger ved industrilandbruket, nemlig storselskapers økte kontroll over matkjeden og som gjør bønder til gjeldsslaver.

Ifølge Torheim blir det stadig vanskeligere for mange bønder å stå imot presset om å dyrke genmodifiserte planter, og det finnes en rekke negative effekter ved at bøndene mister kontroll og rettigheter til såfrø og avling.

For Bell Batta Torheim er det likevel viktig å påpeke at et nei til GMO ikke betyr at man er mot utvikling av landbruket. Mye av behovet for bedre såfrø kan møtes ved vanlig planteforedling – som bønder har drevet i 10.000 år – gjerne støttet av moderne teknologi

Tags: ,
Del

About Utviklingsfondet

Utviklingsfondet er en uavhengig miljø- og utviklingsorganisasjon. Vi støtter fattige mennesker i deres eget arbeid for å kunne fø seg selv, komme seg ut av fattigdommen og sikre miljøet. Utviklingsfondet har tretti års erfaring med å kombinere miljø- og utviklingstiltak i konkrete selvhjelpsprosjekter.